Nordmenn vil gjerne oppfattes som individualister. Vi har ledd av, og rystet på hodet over persondyrkelsen i andre land, i Tyskland under Hitler og Italia under Mussolini, i Sovjet under Stalin og i Kina under Mao. Det eneste noenlunde tilsvarende i Norge var den hengivenheten flertallet følte overfor kong Haakon under og etter krigen.

Vi har et tvisyn på våre egne ledere – vi ser ofte ned på politikerne, som har kommet i posisjon som belønning for partitroskap og som premiering av velsmurte tungebånd, og ser opp til næringslivsledere som skaper verdier, eller som forvalter med godt vett og sikker hand det de har arvet.

Jeg opplevde et tidlig landsmøte i Fremskrittspartiet der formannen la frem en sjekk på 100.000 kroner, utstedt av en norsk skipsreder. Pengene var viktige i partiets startfase, men viktigere var likevel det moralske klapp på skulderen fra en næringslivsleder som var viden anerkjent for både fremsyn og vidsyn. Det var en tillitserklæring til partiet, til dets karismatiske leder, og kanskje også til oss menige som etter ulike evner og med vekslende hell målbar partiets trossetninger ute i lokalsamfunnene. Det kom flere bidrag etter hvert. I et land der det politiske liv styres av offentlige bevilgninger og tvangsutskrivninger fra fagforeninger er det særlig viktig at engasjerte medborgere sørger for å åpne pustehull i pakkisen.

Ondsinnede eller bare vrangvillige sjeler vil vel hevde at næringsdrivendes støtte til Fremskrittspartiet og Høyre bygger på forventningene om skattelettelser, og nedbygging av byråkrati og avgifter. Mistanken kan ha noe for seg. For hvorfor er det ikke én av toppene i norsk næringsliv som hittil har bidratt til kampen for å bevare Norge norsk? De fleste av dem det gjelder driver internasjonalt: synes de virkelig at det de ser ute i den vide verden bør innføres i Norge? Er tilstandene i Afrika og Midtøsten så tillokkende at vi må legge til rette for det samme hos oss? Alle prognoser og håndgripelige realiteter er entydige: dagens politikk fører til at vi nordmenn blir en minoritet i eget land, og som “vantro" vil vi bare bli tolerert i den utstrekning vi makter å ernære den rabiat voksende fremmedkulturelle befolkningen, og sørge for helse- og andre nødvendige tjenester, samt opprettholde tilbudet av fristende voldtektsoffer.

Det er Norge slik vi kjenner det, slik vi sammen har bygd det opp og formet det, som har vært grunnlaget for næringslivstoppenes økonomiske suksess. Ser ikke disse lederne samfunnet vårt som verneverdig? Mener de virkelig at landet blir bedre om det overlates til negrer og arabere, som ikke noe sted har greid å utvikle bærekraftig økonomi, enn si utvikle rettsstaten og ivareta elementær menneskerett. Eller gir de rett og slett blanke, som overklassen i førrevolusjonære Frankrike, med sitt “etter oss syndfloden”.

Nå er ikke bildet helsvart. Én av de mest milliardtunge reagerte på en personlig henvendelse fra en gammel kjenning blant oss innvandringsmotstandere. Han, mangemilliardæren, sendte kroner 500. Det var det han mente vern av Norge var verdt.

Ledere 280112

Sendt 29.1.12 til:
«Alle» norske aviser. De norske politiske parti.