header


sommer 260614Vi arbeider for en lovgivning og en praksis som sikrer at Norge forblir en enhetlig nasjonal stat med basis i vår norske og kristne kulturarv og folkets historiske fellesskap.

Folkebevegelsen Mot Innvandring er en tverrpolitisk opplysningsorganisasjon som arbeider for å stoppe den fremmedkulturelle masseinnvandring til Norge.

Les mer om organisasjonen

Mellom ideal og virkelighet

Egenart og identitet i globaliseringens tidsalder.

Et kritisk søkelys på ”antirasismen”.

Et essay forfattet av Trond Nyquist Andresen, Ålesund. Essayet er skrevet av en ikke ”politisk korrekt” person i hans soleklare rett til å tenke – ”feil”.

Prolog og tilegnelse
Tilegnet den omstridte innvandringsmotstanderen Bjarne Dahl. Han har risikert livet for sin tro på nasjonens eksistensberettigelse. Først i krigens dager som pur ung motstandsmann, fengslet av okkupasjonsmakten. Siden i fredstid i et lovlig folkemøte på Youngstorget arrangert av Fedrelandspartiet – et avgjort demokratisk, men konsekvent nasjonalistisk parti som han var leder for – hvor han ble angrepet av aggressive ”Blitzere,” såkalte antirasister, og fikk brudd på hjerneskallen og sparket ut tannsettet sitt, uten at politiet, som var der på stedet, grep inn for å stanse det, så vidt jeg vet også uten at hovedstadspressen nevnte opptrinnet med et eneste ord, og uten at det fikk noe strafferettslig eller erstatningsrettslig etterspill, til tross for at Bjarne Dahl tok ut søksmål mot voldsmennene.

Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn at våre myndigheter fant det å være i sin skjønneste orden at en innvandringsmotstander ble sparket, mishandlet og livstruende skadet i full offentlighet fordi han var frittalende om sin overbevisning, kun derfor.

Dette innebærer at en norsk patriot er blitt fordømt og grovt legemsfornærmet med samfunnets stilltiende samtykke – uten lov og dom. Fra en rettsstatlig synsvinkel er det kategorisk underordnet at samfunnet trolig definerte ham som rasist. Uten loven i hånd har det stilt seg bak dem som trampet på hans menneskeverd, og er derfor medskyldig i selvtekt.

Refleksjonene melder seg: Demokratiet, rettsstaten og ytringsfriheten er en illusjon for dem som har et annet syn på innvandringen enn det hevdvunne, som er at vår nasjon er til for alle – øyensynlig bare med unntak for dem som mener at den i første rekke er til for nordmennene.

Fordi dette strider klart mot demokratiets ånd og bokstav, skrev jeg mitt essay. Ikke engang de totalitære nasjonalsosialistene er i våre dager blitt utsatt for en så ublid behandling av myndigheter og samfunn som demokraten Bjarne Dahl.

Man kan si hva man vil om sleivspark, ubetenkte ytringer og opphetede utbrudd blitt til i forurettelse og harme. Alt dette har nok Bjarne Dahl vært en eksponent for. Til andre tider har han derimot vært en forbilledlig debattant. Men man kan ikke rettferdiggjøre selvtekt under noen omstendighet, verken enkeltpersoners, gruppers eller samfunns selvtekt.

Derfor gir jeg min tilegnelse til Bjarne Dahl. En så rettsløs behandling som den han er blitt utsatt for, finner jeg i farten intet sidestykke til i rettsstaten Norge. Det eneste jeg tror kan forklare dette, er frykt eller hat. For ikke å snakke om forakt – den innstillingen ingen, ikke engang de mest rettsindige blant oss, kan væpne seg mot. Hellig harme er det i hvert fall ikke. Hellig harme forutsetter en rettsgyldig fremgangsmåte, og det har vært totalt fraværende her.

Del 1. Antirasismen og ”den ideale fordring”

1. Ideal og natur

I dramaet ”Vildanden” viser Henrik Ibsen hvilke følger det kan få når noen legger idealenes blendende overlys inn over andres liv. Det ender ikke godt! Hjalmar Ekdals stedatter, Hedvig, tar livet av seg. Stykket tematiserer på en rystende måte spørsmålet om ”den ideale fordring”.                                                                                                                                        

Som noe å strekke seg etter er nok idealene nyttige. Men som fordring eller krav virker de ifølge Ibsen ødeleggende på det alminnelige menneskelivet. Mennesket er nemlig ikke bare et ideelt vesen; det er også natur, virkelighet, og virkeligheten er nå engang alltid en annen enn idealet. Man kunne også si at vår natur er ufullkommen sammenlignet med idealet. Men får den ikke lov til å være ufullkommen, bryter den sammen og blir ødelagt. Jeg tror det var dette Ibsen ville advare oss imot. Uformidlet av all vår menneskelighets forståelsesfulle, harmoniserende tendens er nemlig idealene nådeløse, og derfor (utrolig nok) ødeleggende.

I alt kulturstrev er innbakt ett eller helst flere idealer. Idealene skal hjelpe menneskene med å foredle eller lutre sin natur, men de kan aldri erstatte naturen og gjøre den overflødig. I spenningen mellom idealene og virkeligheten - det fullkomne og det ufullkomne - vokser kulturens fineste prydblomster frem, men selv de mest imponerende kulturelle storverk er ute av stand til å erstatte de beskjedne markblomstene, som de fleste av oss har stor sans for, selv om de ikke har gjennomgått noen kulturell foredling, men bare er ”seg selv”. Med det tenker jeg ikke bare på blomster, barn eller enkle sjeler, men på alt og alle som har naturlig identitet.
Verdien ved å ha naturlig identitet, ved å være ”seg selv”, er egentlig kulturens grunnverdi, for uten den var det ikke noe å foredle. Man kunne si at foredlingen er avledet av vår naturlige identitet, som en gang for alle er gitt, og derfor alltid er grunnlaget for foredlingen. Man kan jo ikke foredle et menneske bort fra dets natur! Da blir det ikke foredlet, men forkvaklet. Men det betyr på den annen side ikke at vi kan greie oss uten å ha idealer å strekke oss etter.  

Foredlingen er med andre ord utspent mellom naturens beste mulighet – og dens dårligste. Denne foredling pågår hele livet. Men utover sin natur kommer ingen. Så fordi vår natur ikke er ideell, kan vi altså heller ikke selv bli ideelle. Vi kan bare nærme oss vårt vesens grenser, uten noensinne å komme til det ideelle. Det er dette som ligger i å være et begrenset subjekt.

Ett kommer vi derfor neppe utenom: At vi ikke dømmer noen for at de ikke er kommet like langt som vi. Selv den mest fullkomne kan aldri bli fullkommen nok til å dømme andre for at de ikke er ideelle. Og likevel gjør vi det fort vekk! Det er tankeløst, ja, ubarmhjertig.

Antirasismen fremtrer i likhetsidealets skikkelse: Ideelt sett er alle mennesker like. ”Alle mennesker er født frie og like” heter det i FN’s verdenserklæring om menneskerettighetene, enkelt og greitt. Derfor skal også alle behandles likt, selvsagt. Det er det ideelle.

Men i spørsmålet om de etniske og kulturelle forskjeller mellom folkeslagene viser det seg dessverre å være til dels svimlende gap mellom ideal og virkelighet. Det kan jo endog ende med folkemord! Og i praksis blir minoriteter alltid behandlet med en viss mistenksomhet og utsondring, selv i de mest viderekomne kulturnasjoner. Forklaringen på det siste ligger nok ikke bare i kulturforskjeller, men først og fremst i at hvert folk av naturen føler seg identisk med ”seg selv” og ikke med ”andre”. Så forklaringen på dette er nok tross alt naturlig; den ligger hovedsaklig i grunnverdien; i folkets naturlige identitet. Skal derfor tro om folkene ikke setter mye inn på å bevare sin naturlige identitet? Det ville jo i tilfellet være nokså naturlig!

Det som skiller antirasistisk filosofi fra all annen filosofi om det samme, er imidlertid at antirasismen ikke engang aksepterer de naturlige forskjellene mellom folkene, men vil selv overta som grunnverdi for samfunnene. Dermed har man ”den ideale fordring” i ny skikkelse: Det gis ingen ”pardon” for ikke å være villig til å gi slipp på sin naturlige identitet og erstatte
den med idealet selv. Det er ubarmhjertig. Mennesket blir jo dermed mistenkeliggjort for sin
blotte natur! – Men i en viss forstand: Kanskje heller ikke helt uten grunn?

For menneskets natur er tvetydig: Den kan like gjerne trekkes mot det onde som mot det gode. Men den er i alle fall ufullkommen. Derfor må der idealer til, og derfor må vi foredle
vår natur. Hvis ikke, forsumpes den. Og hvis noen til alt overmål ”fingrer” med vår natur, som demagoger alltid gjør, kan øyensynlig de uhyggeligste ting skje; da kan veldige, bundne naturkrefter komme ut av kontroll, og føre til kriger, opprør eller folkemord.

Alle er ikke like. Alle kan ikke behandles likt. Virkeligheten er ikke ideell. En helt annen sak er at alle er unike, uvurderlige og fullverdige mennesker, selv om forskjellene ofte er større enn likhetene. Derfor kan alle allikevel behandles rettferdig, hver etter sin egenart, for nettopp derved behandles de som fullverdige medmennesker; det forutsetter jo respekt for hver især. Men matematisk likt kan de ikke behandles. Det er stor forskjell på levende mennesker og tall i en tallrekke. Det er bare ett sted hvor det hersker full likhet: Det er likhet for loven, fordi loven ideelt sett bygger på absolutter. Ellers er det stor ulikhet.

Det er også stor forskjell på absolutter og idealer. Absoluttene (de ti bud) er moralsk absolutte minstekrav. De er fullt mulige å etterleve, men et ideal er umulig å oppnå. I vår tid er det byttet om på disse realitetene, med skjebnesvangre virkninger for samfunnet. Et ideelt krav går hånd i hånd med et moralsk forfall, som om idealet skulle være absolutt, og moralen være relativ. Dette må føre galt av sted, og gjøre samfunnsforholdene stadig verre. Det ser man jo også klare eksempler på. Hva idealene og absoluttene allikevel har med hverandre å gjøre, er at uten at man overholder absoluttene, kan man ikke engang gjøre seg forhåpninger om å nærme seg det ideelle. Men man kan aldri gjøre idealet til et absolutt!

Men de som går ut fra at virkeligheten i prinsippet er ideell etter likhetsidealet, og at den derfor også i praksis bør være det så alle kan behandles ”likt”, er åpenbart i maktposisjoner i samfunnet, både i den frie presse, statsadministrasjonen og rettsapparatet. Det kan derfor være vanskelig å slippe til med begrunnede motforestillinger. Å si eller tenke noe annet enn det offisielt riktige, blir oppfattet som upassende. Man får ”munnkurv”. Det ageres med andre ord som om idealet skulle være et moralsk absolutt – et minstekrav. Men det er det ikke!

Man kunne gjerne si at alle bestemmende organer i samfunnet mer eller mindre er gått inn i rollen som Gregers Werle i Ibsens mesterstykke ”Vildanden”: De stiller usjenert og uten skamfølelse den ideale fordring til det norske folk, og tror at folket er i stand til å oppfylle den uten videre; den er jo ”selvinnlysende”, som alle idealer. Men folket er nettopp ikke i stand til å oppfylle den – i hvert fall ikke uten at det taper sin naturlige nasjonale identitet av syne, og går i ett med alle andre nasjonaliteter og folkeslag på verdensbasis (”globaliseringen”).

Å ta opp til diskusjon hvorfor et folk behøver en etnisk og kulturell identitet som skiller det fra andre folk, er noe av den samme måte å stille problemet på som det ville være hvis man drøftet hvorfor en markblomst ikke er en prydblomst; hvorfor naturen ikke er ideell, men ufullkommen. På dette spørsmålet gis det meg bekjent intet almengyldig filosofisk svar. Kristen tro og tanke vil nok under berettiget tvil svare at det er fordi naturen har gjennomgått et syndefall, mens mer humanistisk inspirerte lærebygninger kanskje vil regne med at idealene ikke ser ut til å kunne virkeliggjøres uten at det går ut over noe naturlig, noe visst uunnværlig. Eller hvem kan helt unnvære en naturlig verden?

Hvorom alt er: Gregers Werles forlengede arm - det offisielle Norge - holder i vår tid egentlig på å  forulempe virkeligheten for å få den til å samstemme med idealet. I god mening, selvfølgelig. Men det samme kunne man si om Gregers Werle!
Idealene trives ikke som krav, som fordringer. De trives kun som skjønne avbildninger av ideene, noe vi alle burde kunne strekke oss imot, men i bevisstheten om at vi aldri kunne nå dem og at vi derfor aldri heller skulle nå dem.

2. Den motsatte umenneskelighet

Å reagere med avsky på alle dem som ikke greier å leve opp til idealene, er derfor ikke det motsatte av umenneskelighet. Det er den motsatte umenneskelighet. Man kan godt agitere for at man er i den beste tro. Men selv i den beste mening kan mennesket være umenneskelig NB! Hvis det fordømmer medmennesker med en naturlig skrøpelighet som aldri har vært beregnet på å svare til noe ideal, bare til å strekke seg etter idealet og gjøre så godt man kan. Den som ikke vil erkjenne det, kan lett bli tyrannisk, uansett hvor god tro han ellers måtte være i, for han vet ennå ikke noe avgjørende om menneskenaturen; nemlig at den ikke er ideell.

Noe tilsvarende kan også tydelig iakttas i Bibelen. Jesus så jo på fariseere og skriftlærde som hyklere. Dette betyr sikkert at de hadde en slags ”blind flekk i øyet” som hindret dem i å se ting hos seg selv de hadde til felles med alle mennesker, men som ikke var ideelle, og som de derfor dømte andre for når de andre åpenbart var syndige, mens de nesten intetanende skjulte det samme hos seg selv, både for seg selv og andre. Men Jesus gjennomskuet dem, og han så at de bare var hyklere; folk som hyklet å være ideelle, både for seg selv og andre. Dette tålte ikke Jesus, for dermed kom ikke Gud til med sin barmhjertighet, og Jesus var kommet for å forkynne et barmhjertighetens evangelium, Det Glade Budskap om Guds radikale nåde og tilgivelse. Men også Hans restløse aksept for vår medfødte skrøpelighet. Han hadde jo selv skapt oss slik – bare vi ville innrømme det! At bare få vil innrømme det, skiller oss fra Gud.

I barmhjertighetens evangelium kreves det av oss etter mitt syn derfor at vi er ydmyke nok til å dømme oss selv like strengt som vi dømmer andre, og dømme andre like mildt som vi i bunn og grunn dømmer oss selv. Med andre ord skal vi ikke dømme, for at vi selv ikke skal bli dømt. Vil vi ikke gi avkall på å dømme, kan mye galt skje, selv om vi holder oss for å være i god tro. Vi kan jo risikere å fordømme noen for ting vi nesten intetanende gjør selv, og er dermed altså selv hjemfallen til å bli dømt. Dette er det religiøse hovmodets vesen, og stort farligere form for hovmod kjenner jeg ikke. Dømmesyke er i virkeligheten en livstruende sykdom. Den rammer ofte selvbevisste mennesker, fordi slike folk har lett for å se ned på andre. Samfunnsspisser er altså trolig en utsatt gruppe! Det er da også kanskje særlig de som kan sammenlignes med fariseere og skriftlærde på Jesu tid. Mange slike ville nok tjent på å børste støvet av Jesu formaning om ikke å dømme, enten de er kristne eller ikke. Bedre råd kan jeg vanskelig gi!

Jeg vil derfor selv nødig fordømme medmennesker med en idealistisk livsinnstilling, bare påpeke at deres idealisme kan lede til en tilsvarende feiltagelse som Gregers Werle gjorde seg skyldig i når han trodde seg å være i sin gode rett til å oppheve Hjalmar Ekdals avstand fra de idealer de begge dyrket, men som Gregers Werle trodde at han selv samstemte med. Det er riktignok ikke mulig at han gjorde det; men her lå hans egen livsløgn, godt skjult både for ham selv og andre (unntagen for dr. Relling, som hadde en betydelig menneskekunnskap). Feilen var imidlertid at han dermed hadde opphørt å være et naturlig følende menneske og var blitt hårdhjertet mot andre livsløgnere, i dette tilfellet mot Hjalmar Ekdal, hvis livsløgn lå så forsvarsløst åpent i dagen. Han var blitt en slags fariseer.

Så man kan si hva man vil om ”rasisme” - her forstått som enhver forskjellsbehandling med grunnlag i rase - men ingen kan si seg helt fri fra det, verken vi eller innvandrerne. Å nekte for det, er å løpe risiko for å hykle. Derfor må vi vokte oss for å bruke et så farlig begrep – endog om de svake sjeler som av og til legger for dagen en tydelig forskjellsbehandling og derved stiller seg laglig til for hugg. På bunnen av vår natur er vi ikke bedre enn dem, men nøyaktig like skrøpelige - selv om vi ved å fordømme dem, vokser i egne øyne. Men som det nå er, får vi ikke engang lov til å favorisere vår egen befolkning, og det er utvilsomt naturstridig, for naturen er ikke innrettet etter likhetsidealet. Her kommer forskjellen mellom ideal og virkelighet tydelig til syne.

Jeg etterlyser kort sagt litt større overbærenhet i vår offisielle avsky for ”rasisme” og fremmedfrykt. Jeg tviler riktignok ikke på at avsky er forlikelig med alminnelig god vilje. Vanskeligheten ved alltid å godta avskyreaksjonen, er allikevel at den setter en effektiv stopper for all videre refleksjon og innlevelse. Her kan neppe god vilje alene hjelpe. Litt modig, oppriktig ransakelse av ens egen natur kan ofte være likeså viktig, fordi det kan gi et godt korrektiv til en i bunn og grunn uberettiget, selvrettferdig avsky. Det er tross alt ikke vår menneskelige natur vi skal måtte unngjelde for, selv om den ikke er ideell, men ufullkommen. Her er det nok mange som bommer! Det var også her Gregers Werle tok feil. Han ville skape det ideelle mennesket, men ødela dermed det naturlige. At vi kan gjøre like ens, er det ingen tvil om. La oss helst unngå det! Det er jo det som er den motsatte umenneskelighet.

Om dette eventuelt burde få følger for innvandringspolitikken vår, ligger det utenfor rammen for denne del av artikkelen å ta stilling til. Men det lar seg allikevel neppe diskutere at ethvert menneskelig vesen er ufullkomment sammenlignet med ethvert tenkelig ideal. Utopiske sannheter burde vi altså en gang for alle gjøre oss ferdige med. At antirasismens grunnlag – likhetsidealet - skulle være oppnåelig, er dessverre ren utopi, selv om det som ideal utvilsomt har krav på vår respekt. Men noe idyllisk ”fargerikt fellesskap” er nok i alle tilfelle utelukket, dessverre. Rivalisering og innbyrdes mistenkeliggjøring mellom forskjellige folkegrupper vil nok snarere være den virkelighet vi må leve med her i landet for fremtiden.

Men vi har jo valgt det selv - selv om vi ikke i den forstand har villet det. Og har vi ikke valgt det selv, så er det blitt tredd nedover hodet på det norske folk, og da er det vanskelig å finne noen unnskyldning for det i det hele tatt! Hva antirasismen går imot, er jo klart nok. Men om det derfor er like klart hva den går inn for, er langt mer tvilsomt, tatt i betraktning at den ser ut til å ha et udemokratisk syn på forholdet mellom mål og midler. Den tar ikke folket med på råd. Tvert imot vil den egenrådig ”oppdra” folket til å bli et ”ideelt” folk (Gregers Werles monstrøse feiltagelse).

3. En smule adrenalin

Tanken slår en: Kanskje ville antirasismen vært bedre tjent med å se seg om etter et folk som ikke var naturlig, men ideelt og fullkomment fra vugge til grav? Kanskje den ville vært bedre tjent med en annen virkelighet enn den som er gitt oss en gang for alle, og like godt evakuere til idealenes uoppnåelige fedreland? Kanskje ville den vært best tjent med å bytte ut det norske folk med et helt annet folk uten medfødte skrøpeligheter, akkurat som fariseerne trolig ville gjøre med jødene? Den tåler kanskje ikke lukten av svette, blod og tårer, tåler kanskje ikke annet enn det antiseptiske mennesket, tåler kanskje ikke følelser den ikke kan fatte, tåler kanskje heller ikke annet enn det bedrøvelig lille den selv kan forstå om en mangslungen og uutgrunnelig verden? (Ikke at jeg selv forstår noe ”mer,” men jeg både tåler og godtar det)!

Aller minst tror jeg den tåler bevisstheten om at virkeligheten er uutgrunnelig, og at ingen har det eneste rette fasitsvaret på hvordan den burde være. Antirasismens skarpe hjerner har  nok glemt at livet ikke bare utfolder seg på det intellektuelle plan, men kanskje særlig på det følelsesmessige, hvorom Pascal sier: ”Hjertet har sin forstand som forstanden ikke forstår.”

Så det er trolig dette man ikke kan godta: At noe er – og alltid vil være – uutgrunnelig.  Antirasismen er kanskje et uttrykk for den rendyrkede rasjonalitet, og man må derfor unngå å debattere mot den, men bare tolerere den som et livssyn for seg. Allikevel er jeg selv av den tro at følelser spiller en større rolle i virkelighetens verden enn det klareste argument, ikke minst fedrelandsfølelser, som øyensynlig ikke har noen plass i det antirasistiske livssyn overhodet. Man harselerer jo endog skadefro over vår ”patriotisme” (spark under beltestedet).

Dette er uttrykk for den eldgamle svakhet i vår kultur: At vi vil administrere alt fra hjernen, og skammer oss over følelsene. Men det er klart at man kan bli irritert når man hører antydet at fedrelandsfølelser er uttrykk for ”rasisme,” og tilhører en forlatt virkelighetsoppfatning som er forlatt utelukkende fordi den ikke er ”rasjonell.” Man føler ”die Welt der reinen Vernunft” puste seg i nakken med sin ”Brave, new World” eller sitt ”1984”, hvor hele virkeligheten er endret i samsvar med ren fornuft – også følelseslivet med dets storslagne, ærefryktinngytende uutgrunnelighet. Som god nordmann er det nok derfor øyeblikk når jeg lengter tilbake til en bedre virkelighet, hvor man hadde plass for ”Sett deg, Jensen! Det er søndag!” Eller var det kanskje Sæterjentens Søndag? Det finner vi kanskje aldri mer ut av! Men nasjonalromantiske og andre patriotiske følelser er alle blitt landsforvist i antirasismens slagskygge.

Alt dette står for meg som en klar indikasjon på at antirasismen er på vidvanke. En Gregers Werles antiseptiske virkelighetsforståelse gjør den naturlige verden overflødig, ja, uønsket. Problemet er bare at vi ikke har noe alternativ til en naturlig verden. Kanskje vi like godt med en gang skulle bestemme oss for å avfinne oss med den, og avvise antirasismen som noen god erstatning for en verden med forskjellige nasjonaliteter og folkeslag, med klare landegrenser som ble holdt i hevd, og med mellomfolkelige rettsordninger som kunne tilfredsstille vår trang til en rettferdig verden? Det tror jeg måtte være målet.

Det tvilsomme ved antirasismen er egentlig dette: Man har ikke skjønt at man ved å kreve en ”rasismefri” verden, egentlig har stillet en skyhøy ideal fordring, men har gått ut fra at dette var et minsteforlangende. Eller sagt med andre ord: Et moralsk absolutt. Det er det ikke! Det er et umulig forlangende, et fjernt og uoppnåelig ideal. Men det åpner ikke desto mindre for en radikal mistenkeliggjøring av et helt folkeslag, og derfor fortjener det å imøtegåes med alle lovlige midler. Det er dette denne artikkelen dreier seg om.


Del 2. Nasjonen – et motsigelsens tegn?

1. Hva er en ”nasjon”?

Men i siste instans reiser vårt valg uvegerlig spørsmålet om nasjonalitetens ide og eksistens. Derfor føler jeg uvilkårlig et behov for å klargjøre min egen stillingtagen til innvandringen.  Jeg er moderat (demokratisk, folkerettslig orientert) nasjonalist, og tror slett ikke på at landegrenser er et onde som skal oppheves. Det ville skape flere problemer enn det ville løse, etter min mening. Jeg tror heller ikke på at det norske folk er en tilfeldig ansamling av mennesker på norsk territorium eller med norsk pass, men et folk som utgjør en organisk enhet i kraft av felles kultur og språk, og ikke minst en etnisitet som røper en felles herkomst, og av den grunn uvilkårlig får oss til å føle oss som ett folk. Så dette er hva jeg forstår ved nasjonalitetens ide: Samhørigheten mellom folk og land. Men allerede det legger nok klare begrensninger på hvilke og hvor mange innvandrere Norge kan ta imot.

At mange av dette sikkert vil slutte at jeg heller over i rasistisk retning, tar jeg med stor ro. Det er en av de omkostningene man må betale for å ha en overbevisning. For øvrig står det jo enhver fritt å tenke hva han vil. Men i denne verden av gamle og nye skygger, er det dessverre ikke mulig for noe menneske av god vilje å forstå alt, eller gjøre alle til lags. Venn eller fiende; det er det urgamle spørsmål vi aldri kan løse teoretisk. Ingen kan unndra seg det å ta stilling. Her kan bare samvittigheten avgjøre. ”Vesle vitet strekk ikkje til.” (Ivar Aasen).

Ellers godtar selvsagt heller ikke jeg all mulig forskjellsbehandling med grunnlag i rase, og slett ikke vold eller trakasserier. Men jeg godtar den forskjellsbehandling som tross alt må til for å opprettholde nasjonaliteten med dens krav om noe visst egenartet; med andre ord et særpreg som gjør at vårt folk kan kjenne seg selv fra andre folkeslag. Evnen til å  kjenne seg selv fra andre har jo noe med begrepet ”identitet” å gjøre. Uten ”identitet” er det ikke mulig for noe eller noen å kjenne seg selv fra andre i det hele tatt. Men fordi man tydelig kan kjenne seg selv og sitt eget folk fra andre, gir det også mening å tale om folkeslags og nasjonaliteters identitet. Ellers blir dette meningsløst. Ett av de forhold som må være tilstede for at vi skal kunne kjenne oss selv og vårt eget folk fra andre, er uten tvil vår etnisitet. Uten den brister forutsetningen for å tale om et ”norsk” folk. Eller hvordan forestille seg et ”folk” uten den naturlige tilhørighetsfølelse som følger av at folket har et felles opphav, og av den grunn føler seg samhørige? Jeg tror ikke det spørsmålet kan ha et intellektuelt redelig svar.

Av hensyn til nasjonalitetens eksistens går jeg derfor inn for en mest mulig restriktiv           
innvandringspolitikk. En viss forskjellsbehandling er nødvendig for å opprettholde vår nasjonale identitet. Så jeg vedgår at jeg ikke er ”fargeblind” i innvandringspolitikken vår. Men når innvandrerne først er etablert her, er jeg temmelig fargeblind. Men ikke helt. For det er ikke mulig. Å ikke se forskjell på det forskjellige, er og blir umulig. Uten at man medgir det og beskytter nasjonen mot de spenninger som kommer av naturlig ulikhet, blir den snart ubestemmelig, og kan neppe betraktes som noen ”nasjon” i det hele tatt. Det ligger da også i begrepet ”nasjonalitet” at nasjonene avgrenser seg fra hverandre innbyrdes, og da er det uten tvil bare deres egenart – språklig, kulturell og etnisk – som kan hindre nasjonene i å gå i ett.

Jeg går med andre ord inn for en viss forskjellsbehandling. Men ikke enhver forskjellsbe-handling!  Den må ikke være umenneskelig. Men det er svært menneskelig å ville redde sin nasjonalitet fra undergang, selv om forutsetningen for det, nok er at vi slår en vennlig, men bestemt ring av vern rundt vår egenart. Her kan ikke den etniske egenart være unntatt. Men det er særlig på dette følsomme punktet at tabuforestillingene i vår tid ligger. Men selv om vi ikke sier det høyt, så tenker vi sikkert mange i vårt hjerte at vårt folks og vår kulturs særpreg har noe med fellesskapsfølelsen i folket å gjøre. For det har det vitterlig.

Hva så med menneskeverdet? Kunne man spørre. Burde ikke det ha gjennomslagskraft i alle tilfelle som angår innvandring? Man kan lett komme til å bedømme det slik. Men nasjonen er omfattet av dype følelser, akkurat som private hjem er det. Man slipper jo ikke fremmede inn i sitt private hjem med den begrunnelse at de har et menneskeverd. På samme måte med nasjonen. Det er ikke god nok begrunnelse for å motta utenforstående i vår nasjon at de har et menneskeverd. Det må nok mer til, for eksempel nært slektskap, enten kulturelt eller etnisk. Dessuten de hederlige unntak hvor asylsøkere og flyktninger beviselig er forfulgt og truet på livet i sitt hjemland. Noen alminnelig folkevandring til vårt territorium kan vi ikke godta, for Norge er allerede beslaglagt av det norske folk, og tåler derfor ikke all verdens innvandring.

Dette tydeliggjør at nasjonalfølelser og idealisme ikke har noe med hverandre å gjøre. Like lite som kjærligheten til eget hjem og egen familie er de begrunnet i idealisme, men er noe av det dypest menneskelige som finnes, og det er derfor urimelig å stille dem til regnskap for menneskeverdsbegreper som har sin rot i urgamle abstraksjoner med gyldighet for idealene, dem vi bare kan strekke oss imot, aldri nå. For når utenforstående av ren og skjær godhet blir vist inn i vårt private hjem og tilvist plass i dagligstuen og godstolen mens vi selv må sitte på kjøkkenkrakken, da knaker det i selv de mest idealistiske sammenføyninger. Annerledes er det ikke med vårt nasjonale hjem på jorden.

Grunnlaget  for at Norge kan kjenne seg selv fra andre nasjoner, er som sagt dets egenart. Ved siden av kultur og språk, er denne at det er en ”hvit” nasjon, som hører organisk hjemme i et større folkeslag, den hvite, europeiske eller kaukasiske rase. Så Norge er en del av Europa, ikke av andre verdensdeler. Når folk fra andre verdensdeler tar bolig i Norge, blir Norge følgelig også en stadig tydeligere del av andre verdensdeler. Men det er det ikke mulig å forbinde med ”Norge” – verken kulturelt, etnisk eller selvsagt geografisk.

Så der går etter min mening grensen for innvandring. Innvandrere bør ha minst ett av de trekk  tilfelles med oss som er av betydning for nasjonalstaten  –  bortsett fra det fundamentale at vi alle er mennesker. Kan ikke denne betingelsen oppfylles, sprenger det i lengden åpenbart grensen for en hvilken som helst ”nasjon.” Det rammer nasjonen i dens gjenkjennelighet; dens identitet, og truer derfor dens eksistens. Det er allerede til vår identitet at våre nasjonalfølelser knytter seg, og dette er selvsagt selve grunnen til motstanden mot innvandring. Den er sterkt følelsesmessig begrunnet, og er like uomgjengelig som kjærligheten til fedrelandet.

Personlig legger jeg nok også stor vekt på det kulturelle; at man har felles kulturelle røtter. Dette fordi det uten en felles kulturell basis ikke er noen vits i å snakke om en sivilisasjon. Og siviliserte mennesker vil vi jo ha i vårt land! Men om forskjellige sivilisasjoner går sammen, er tvilsomt. Da måtte man vel i tilfellet tale om ”oversivilisasjon”, og et slikt begrep gir ingen mening. ”Sivilisasjon” kan nemlig oversettes med ”felles, overordnede standarder for adferd”, og er disse standarder forskjellige, må sivilisasjonene med nødvendighet splittes. Og i virkelighetens verden er de forskjellige. Sivilisasjonene bør derfor helst utfolde seg innenfor hver sitt geografiske område på jorden. Så jeg godtar ikke uten videre innvandring fra ikke- vestlige sivilisasjoner, for eksempel Islam. En slik innvandring vil i det lange løp uvegerlig måtte skape kaos i vår nasjon. Ja, allerede nå kan man tydelig skimte konturene av et slikt kaos, og det er tvingende nødvendig å begrense omfanget av det.

Vi må med andre ord hente våre innvandrere fortrinnsvis innenfor vår egen kulturkrets. Alt annet blir unaturlig, for ikke å si farlig, for intet er mer farlig enn kaos. Det er saktens også den intuitive forutanelsen av dette som skaper den meget utskjelte ”fremmedfrykten.”

Jeg har selv tatt stilling for nasjonalitetens ide og eksistens. Så overlater jeg til antirasister å ta stilling for alle de nye landsmenn som ikke på noen måte hører hjemme i vår nasjon, selv om antirasistene derved i det lange løp uvegerlig må komme til å sprenge rammen for  nasjonalitetens ide og eksistens, og dermed er mine ideologiske motstandere. Skulle noen ta det tungt at jeg tilbakefører nasjonalstaten til dens etniske, kulturelle og språklige egenart, kan jeg ikke lastes for det; for ingen nasjon kan være verdensomspennende. Det strider mot nasjonalitetsbegrepet.

Sammenfattende vil jeg derfor si at en ”nasjon” er en enhet av et bestemt folkeslag, dets kultur, språk og land. Denne enhet kan være svært sterk, men er i våre dager i full oppløsning, dessverre. For å snakke om samhold uten noen ”enhet,” er selvmotsigende.

2. Antirasisme versus nasjonalisme

Så det er noe visst selvmotsigende ved antirasismen. Den kan ikke godta menneskets naturlige rotfeste i tilværelsen, utvilsomt fordi dette rotfeste også omfatter nasjonal tilhørighet. Den harselerer jo tydelig over begrepet ”rotfeste”, og kan følgelig heller ikke prosedere på sitt eget rotfeste uten å motsi seg selv. Men å ha et rotfeste i tilværelsen er den nødt til hvis den vil være troverdig. Så for å være troverdig, må den motsi seg selv (!) Det holder ikke. I mangel av noe bedre uttrykk vil jeg derfor kalle den for en rotløs (ikke troverdig) religion. Den har ikke noe med det naturlige jordsmonnet å gjøre, bare med de høytflyvende idealer. Med eller uten noen Gud, er Mennesket åpenbart blitt dens nye ”gud”. Som religioner flest har den jo også sin djevel: Rasistene. Men den har ingen syndsforlatelse. En gang beflekket er for alltid svartelistet. Antirasismen er med andre ord nådeløs mot alle motstandere.

Knut Hamsun er et godt eksempel på det. Vår store dikter vekker alltid nye generasjoner antirasisters rettferdige harme, selv om han for lengst er uskadeliggjort av døden og aldri kan reise seg mer, enn si erfare deres harme. I slike tilfelle faller det visst aldri antirasistene inn at det er bedre å tenne et lite lys enn å forbanne mørket. Det tjener jo ingen hensikt å polemisere mot fortiden. Den står evig fast. Alle kan ta lærdom av den uten å agitere mot den. Derfor er det slående å se hvordan hele vår offisielle kultur har låst seg fast i en uavbrutt agitasjon mot nazismen og alt dens vesen. Som om man skulle kunne rokke ved fortidens umenneskelighet!

Men langt mer slående er det at man på ingen måte behøver å dele Hamsuns nazistiske sympatier for å havne i en lignende situasjon som han. Det greier seg lenge at man er moderat, demokratisk nasjonalist, som undertegnede, ja, strengt tatt skal det enda mindre til, for eksempel at man ufrivillig røper en viss patriotisme (favorisering av eget folk og land). Allerede dermed blir man mistenkeliggjort og kan ikke rettferdiggjøre seg.

Hvem det er som i siste instans vil seire i kampen om Norges sjel, antirasister eller nasjonalister, kan virke avgjørende på kort sikt. Men ingen skal kunne si at nordmennene ikke har sett skriften på veggen for lenge siden. Derfor har vi ingen unnskyldninger gode nok for å legge vårt nasjonale hjem på jorden åpent for kaoskrefter vi ikke kjenner rekkevidden av. Det er innstiftet av Gud, som ifølge Skriften satte grenser mellom folkene. Det har selvfølgelig sin gode grunn! Derfor er det Ham vi skal gjøre regnskap for, ikke hverandre. Det burde vi som kristen nasjon saktens ha tenkt på før nasjonalstatens saga var over…

Men i vår tid er det vel blitt gammeldags å søke støtte for sitt syn i Bibelsteder, som kristne mennesker til alle tider har gjort. Men mennesket er som kjent uhelbredelig religiøst! I mangel av en ortodoks kristen orientering har vi nok valgt antirasismen som vår nye religion, selv om den øyensynlig gjør Gudsbegrepet helt overflødig. Det er jo etter hvert blitt underordnet om du tror på en Gud eller ikke, bare du er rettroende antirasist (!) Men også antirasismen har sin kult og sine kultfigurer. Den store ulempen ved den er bare at den som sagt er nådeløs mot alle motstandere, og som en følge av det har klare totalitære trekk.

Dette kommer til uttrykk allerede ved at alle som ikke er antirasister, defineres som ”rasister” og er dermed hjemfallen til uopprettelig skam og avsky. Så de får heller ikke delta i det offentlige liv. Det er her det totalitære kommer til uttrykk. De hindres systematisk  adgang til å forsvare seg mot de hårde anklager de blir utsatt for. Dette skyldes neppe bare at antirasistene er ”idealister”, men at de uten enhver rimelig grunn stiller andre til regnskap for at de ikke er ”ideelle”. ”Den ideale fordring” er jo som vi vet et krav ingen kan etterkomme – ikke engang antirasistene selv! De kives da også innbyrdes, og jeg har sett dem beskylde hverandre for ”rasistiske” utspill i full offentlighet. Som ventelig kan være for folk som om seg selv mener at de har monopol på sannheten.

Men de virkelig mistenkelige av oss har stort sett bare valgt å gå mest mulig midt på veien mellom kvalifisert rasisme og fanatisk antirasisme, selv om vi derved selvsagt kommer i skuddlinjen fra begge grøftekantene – særlig den som for tiden har sterkest vind i seilene. Vi er jo mange moderate nasjonalister som allikevel ikke er ”antirasister” fordi antirasismen i sin ytterste konsekvens underminerer nasjonalstatene, og fallhøyden fra oss til Hitler – eller for den saks skyld Lenin, som jo var antirasist på sin hals – (!) – er sant å si temmelig stor. Så like lite dekkende som å kalle alle antirasister for kommunister, er det egentlig å kalle alle nasjonalister for rasister. Det skal nok noe mer til, tross alt, noe som minner litt mer om nasjonalsosialisme, med teorier om ”herrefolk” og ”undermennesker” som ufravikelig ingrediens og kriterium. Dette distanserer vi oss selvsagt ettertrykkelig ifra.

Så her svikter nok antirasismens dømmekraft, for så dypt har aldri nasjonalismen sunket. Tvert imot har den entydig tatt avstand fra alle graderinger av menneskeverdet. Men den som ikke engang finner det interessant å sondre klart mellom en som bare har ærefrykt for nasjonalitetens bærende tanke og ide, og en demagog som misbruker den samme tanke og ide til å ensrette nasjonen mot et beleilig valgt hatsobjekt for å skaffe seg selv uinnskrenket makt (Hitler), er neppe særlig flink til å nyansere mellom rett og galt. Han tildrar seg da heller ikke nasjonalistenes tillit, og alt de kan gjøre er å avvise anklagene om rasisme, selv om dette ikke forhindrer at de har sans for sin nasjonale egenart, men tvert imot har en dyp og varig aktelse for den. Men det skal selvsagt være proporsjoner i bildet!

Men det er det, siden det allerede i menneskerettserklæringen heter at ”Alle mennesker har rett til å tilhøre en nasjon”. Skulle nå nasjonalitetsbegrepet uthules fordi nasjonen mistet  sin egenart – det eneste man kan erkjenne dens identitet og derfor eksistens ut fra – ville denne menneskerettigheten måtte uthules samtidig. Altså har man rett til å forsvare nasjonens egenart – både kulturell, språklig og etnisk egenart. Så skulle man allerede på et slikt grunnlag bli stemplet som rasist, kvalifiserer dette tydeligvis til injurie. Det er jo med et slikt forsvar nasjonen står og faller! Så det kan neppe være allerede her ”tampen brenner”.

Feilen er trolig at begrepet ”rasisme” slik det idag brukes, er altfor vidtfavnende til overhodet å kunne sondre mellom en demokratisk, folkerettslig orientert nasjonalisme og en totalitær, menneskefiendtlig nasjonalsosialisme. Denne feilen etter min mening er så stor at den diskvalifiserer rasismebegrepet som noe fruktbart begrep i det hele tatt. Og det er synd; for det er  unektelig noe som fortjener karakteristikken rasisme. Men vår offisielle definisjon på rasisme – enhver forskjellsbehandling med grunnlag i rase – er tydeligvis så vid og altomfattende at den er ute av stand til å kunne skille det sant graverende ved å være rasist fra det forståelige ved å være nasjonalstatlig orientert, fordi allerede nasjonalstatenes eksistens forutsetter en viss innbyrdes forskjellsbehandling. Så definisjonen rammer tydelig nok også folk som bare har helt elementær nasjonalfølelse, og det er ikke graverende. Tvert imot er det prisverdig! Men det er sikkert ikke desto mindre dette nesten totale fravær av treffsikkerhet i definisjonen på ”rasisme” som er grunnen til at nasjonalfølelse ikke lenger er på moten.

Feilen ved definisjonen er kort sagt at den ikke sondrer mellom ytterliggående, kvalifisert rasisme og alminnelig, naturlig rasebevissthet. Denne feilen er i seg selv graverende.

3. Forsøk på en fruktbar definisjon av begrepet rasisme

Det er altså ikke selve rasismebegrepet jeg er motstander av, men bruken av det. Denne bruken er nok dessverre altfor upresis og ukritisk til å kunne gjøre begrepet fruktbart. Det er jo nettopp en viss type håndtering av andre raser jeg selvfølgelig ikke på noen måte
tolererer. Nemlig den som munner ut i mord, eller enda verre: Folkemord. Den virker frastøtende på meg, og med rette. Den knytter seg til en viss form for psykopati (ufølsomhet), og forekommer i alle verdenskulturer, dessverre ikke minst i Europa, med det verdenshistoriske lavmål i Hitlers ”Holocaust”. Dette er hva jeg forstår ved ”rasisme”.

Men hvordan definere rasisme slik at den ytterliggående, kvalifiserte rasismen trer klart frem i relieff til en helt uunngåelig, naturlig rasebevissthet? Sikkert er det at en slik karakteristikk av rasismen som jeg nettopp gav, er helt utilstrekkelig som teoretisk definisjon. Men fremfor å lete etter en god nok definisjon på slike grusomheter, burde jeg vel være klok nok til å innse min begrensning, og i stedet bare beklage at det finnes mennesker blant oss som ikke deler våre fedrelandsfølelser, men som oppfatter dem som noe suspekt, uten at dette har rot i virkelighetens verden? Men jeg føler meg forpliktet til ikke å gi meg på det fullt så lett.

Jeg tror at en god nok definisjon på rasisme må ta hensyn til at rasismen har som ufravikelig ingrediens og kriterium tanken om ”herrefolk” og ”undermennesker” – altså menneskeforakt. En slik forakt må innebære en radikal forskjellsbehandling av andre raser, nærmere bestemt mord, folkemord eller andre grusomheter. Men ikke all forskjellsbehandling er radikal. Så hva med en moderat forskjellsbehandling? Er den grusom? Nei, det har jeg ikke bare vondt for å tro. Det er det umulig for meg å tro. Jeg ser klare forskjeller på moderasjon og fanatisme; kultur og barbari.

Så man kan trolig si at rasisme er en type menneskeforakt som må føre til en radikal forskjellsbehandling av andre raser – i motsetning til all moderat forskjellsbehandling, som riktignok ikke er ideell, men heller ikke grusom.

Helt treffende blir det nok først å si at rasisme er å rettferdiggjøre grusomheter mot folk av annen rase. I nasjonalismen finnes ingen slik rettferdiggjørelse, og den er følgelig heller ikke rasistisk. Den er bare en ideologi som tar hensyn til hvert folks naturlige rettigheter overfor andre folk, og det er ikke grunn god nok til å kalle den rasistisk. For var det slik, ville ”rasisme” og ”nasjon” være ett og det samme. Det faller på sin egen urimelighet. Men fordi også nasjonene bl. a. bygger på etnisk grunn, kan ikke alminnelig, naturlig rasebevissthet være rasisme. Naturlig rasebevissthet er uten tvil like uforskyldt som medfødt!

Så enten er rasisme å forstå som det å rettferdiggjøre grusomheter mot folk av annen rase, eller ”rasisme” er et oppkonstruert begrep. Det er ingen andre muligheter. Dermed er alle relevante aspekter ved rasismen berørt.

Det ligger ellers i folkesuverenitetsprinsippet at det er ethvert folks naturlige rett å reservere seg mot innvandring, akkurat som Finland i sin tid gjorde det uten å bli mistenkeliggjort på noen måte. Så med hvilken rett kunne vi da mistenkeliggjøre gode nordmenn som bare ville det samme? Men det var akkurat det som skjedde her i Norge. Så fikk vi da her også alt det ”bråk” som Finland så fremsynt unngikk. Det festner seg med andre ord et visst inntrykk av norsk dumhet snarere enn klokskap. Men i vår selvgodhet liker vi jo å tro det motsatte!

4. Flere typer menneskeforakt enn den rasistiske

For bare å ha det nevnt, er menneskeforakt å finne igjen også i ikke- rasistiske ideologier, for eksempel i kommunismen, med dens forakt for folk som ikke tilhører den ”rette” klasse i samfunnet, og som derfor kan utryddes uten videre dikkedarer. Her kommer også den radikale forskjellsbehandlingen til uttrykk, men overfor klassen, ikke rasen. Men det gjør jo ikke saken noe bedre. En hvilken som helst radikal forskjellsbehandling – enten den bunner i rase, klasse eller religion – pulveriserer forøvrig tanken om et felles verd for alle mennesker. Men den må være radikal: Den må gå helt til roten av begrepet ”menneske” og forvolde død eller andre grusomheter. Den som ikke vil ta livet av eller skade noe menneske, anerkjenner jo tross alt deres menneskeverd. Og når det dreier seg om det enkelte menneskets verdi, er jeg ubøyelig!

Jeg nevner dette for å sette også kommunismen og den militante religiøse fundamentalisme, ikke bare ”rasismen,” på dagsordenen for dem som interesserer seg for å ta avstand fra menneskeforakt. Det er jo slående å se hvilken slagside det er blitt i vår offentlighet med hensyn til hvilken type menneskeforakt som kan passere, og hvilken som skal fordømmes. Dette er ikke en sivilisert nasjon verdig.

5. Om å harmes på det uunngåelige

Selvsagt kan heller ikke rasismen passere. Men man bør vite hva man taler om når man taler om ”rasisme.” Mangt som ikke er rasisme, går utvilsomt for å være det, trolig fordi man har glemt at der faktisk finnes flere enn bare ett eneste folkeslag her på Jorden, hvert av dem identisk med seg selv, ikke med andre. Dette må man ta hensyn til, men det gjør man ikke. Og de som gjør det, karakteriseres uten videre som rasister, og trenges ut av den demokratiske debatt og innflytelsessfære. Allerede dette tyder på at begrepet ”rasisme” snarere enn å dekke en realitet, i stor utstrekning fungerer som et oppkonstruert begrep.

Det er da også særlig her at slagsiden i samfunnets berettigede avstandtagen fra menneskeforakt og umenneskelighet etter min mening går altfor langt. Istedenfor å rette skytset mot bevegelser og lærer som er kvalifisert umenneskelige, skyter man mot dypt menneskelige følelser for land og folk. Dette er urimelig til grensen for det utålelige.

Dette betyr ikke at Norge er fritt for rasisme. Men det betyr at her i landet er rasisme et marginalt fenomen – intet generelt, som man får inntrykk av når man hører tale om det moteriktige begrepet ”hverdagsrasismen” (all moderat – uunngåelig – forskjellsbehandling). Generelt var derimot fenomenet i Tyskland under krigen, da folket var forført og grepet av en massepsykose – en suggestiv, ideologisk betinget følelse av folkets herrenatur over alle andre folk – særlig jødene. Slik har det aldri vært her i Norge, til tross for de tilfeller av landssvik vi opplevde under krigen.

Man skal ikke se helt bort fra at historien kan gjenta seg. Men slik det nå ligger an, er det snarere nasjonalitetsbegrepet som hudflettes enn den egentlige rasismen. Det er i mine øyne utålelig at denne hudfletningen skjer i navn av antirasisme. Dermed blir alle tilhengere av nasjonalstaten automatisk stigmatisert som ”rasister”.

Antirasisme er i seg selv et hederlig begrep. Jeg har ingen vanskeligheter med å se det forferdelige i det som skjedde i Tyskland før og under siste verdenskrig. Men slik begrepet i dag blir brukt, besudles det og trekkes ned i sølen. Det er en alvorlig sak å forlede folk til å tro at det er noe galt med nasjoner og naturlige fedrelandsfølelser, og få dem til å vende seg imot sin nasjonale identitet med en forakt grensende til avsky. Derfor ser jeg meg nødsaget til å distansere meg fra all ureflektert antirasisme og konsentrere meg om å dømme rett om mine medmennesker på et selvstendig, presumptivt dømmekraftig, grunnlag.

Samfunnet er stort sett fanget av denne ureflekterte antirasistiske slagside, og tillater som nevnt ikke slike selvstendige dommer å ytre seg offentlig. Dette skader demokratiet.

Mitt hovedmotiv for å skrive dette essayet, var å vekke til bevissthet om dette, mens det sideordnede motiv var å gjenreise aktelsen for nasjonalitetstanken – som i seg selv ikke er til skade for noe demokrati.

Siden antirasismen er til skade for demokratiet, er den nødvendigvis uttrykk for et slags diktatur. Intet diktatur har noen gang hatt rett, og få demokratier har i det lange løp tatt feil. Det gjelder det moderne, antirasistiske diktatur, og det gjelder også det vi har tilbake av demokrati her i landet. Overbevisningsfriheten – demokratiets grunnvoll – er etter min mening urokkelig, både på godt og vondt, til forskjell fra innvandringen til Norges land, som burde, kunne og skulle ha vært gjenstand for diskusjon. Hvilket den dessverre ikke er.   

6. Lojalitetens grenser

Etter min mening finnes det bare en god grunn til å tilsidesette lojaliteten mot nasjonen. Den er at nasjonen utøver radikal urett mot minoriteter og / eller mot andre deler av verden – som Tyskland gjorde etter at Hitler var blitt lovlig innvalgt som rikskansler i den tyske nasjon, men deretter suspenderte demokratiet og viste seg som en despot. Dette er et av de få tilfelle hvor demokratiet har tatt feil, og har åpnet seg for et skånselløst barbari og diktatur – med verdensvide maktaspirasjoner.

Det skal meget til for at slikt kan skje. Meget skyldes nok demagogi – at den tyske nasjon var blitt forført til å utføre umenneskelige handlinger av en umenneskelig ideologi og ideolog. Men ansvaret påhviler også den enkelte tysker som gav Hitler sin stemme. Derfor er ikke engang demokratiet ”idiotsikkert,” men må stå under kontinuerlig, ansvarlig kritikk.

Her i Norge er vi i dag ikke i noen tilsvarende situasjon. Så lenge dette ikke er tilfellet, står antirasismen uten troverdige beviser for sine anklager, og jeg tillater meg derfor å kjempe for nasjonens rett til å handle i overensstemmelse med folkesuverenitetsprinsippet, og reservere seg mot overhåndtagende innvandring fra soner av verden vi trolig har for lite tilfelles med til at det er naturlig å innlemme dem i vår nasjon.

Ellers viser jeg til Dietrich Bonhoeffer og hans bok ”Motstand og hengivelse,” boken som ble skrevet i nazityskland under krigen, utgitt i Tyskland etter krigen og oversatt til norsk. Bonhoeffer utviste en enestående reflektert og heltemodig motstand mot despotiet, og måtte endog ofre livet i sin nærkamp mot ondskapen. Men hans navn lever videre – riktignok ikke som noe gyldig argument mot nasjonalstater, men som et fullgodt argument for den enkeltes ubestridelige rett til å sette seg opp imot sin nasjon når nasjonen blir tumleplass for kriminelle elementer.

Jeg tror ikke der finnes bedre grunner til å sette seg opp imot nasjonalitetstanken enn hans. Antirasismen i Norge har ingen slik grunn. Den er høyst diskutabel inntil det påny er skaffet tilveie et klima for fri meningsutveksling her i landet, som kan avmystifisere at moderate innvandringsmotstandere er ”rasister” på lik linje med nasjonalsosialistene, og innkorporere dem i den offentlige debatt hvor de rettelig hører hjemme.

Demokratiet har mange sårbare punkter. Nasjonen i seg selv er som sagt ikke ett av disse. Det er bare nasjonalstater som er istand til å etablere demokratier etter gresk forbilde, så vidt jeg kan se. Antirasismen, derimot, vitner etter min mening om demokratienes såbarhet overfor anskuelser som opptrer i idelle klær, men innvendig er fiendtlig innstillet til demokratiet. Det er særlig under denne ideelle forkledning av tvilsomme tanker og motiver at jeg personlig finner at kampen om nasjonalitet og demokrati står i våre dager.

7. Antirasisme og moral

Selv om jeg innestår for alt jeg har skrevet i dette essayet, betyr ikke det på noen måte at jeg har sagt den hele, fulle sannheten om nasjonene. Den kjenner bare min Skaper og Gud. Å innbilde seg at det kan løse alle  problemer å la de forskjellige nasjonalstater være mest mulig uavhengig av hverandre, faller meg ikke inn. Mennesket har siden syndefallet tvert imot vist seg så stridbart at det ser ut til å finne anledning til strid i det minste likesåvel som i det største. Jeg tar definitivt ikke på meg ansvaret for all verdens synd, og vet like lite som mine motstandere i innvandrerspørsmålet hvordan dette problemet – hovedproblemet i vår eksistens – skal kunne løses. Her støtter jeg meg utelukkende til Ham som hang på et kors en gang for lenge, lenge siden for å forsone all verdens synd. Jeg er så visst ingen Münchhausen som trakk seg selv og sin hest opp av myren etter parykken. Men min rettferdighetssans sier meg at det moteriktige synet på ”rasistene,” såkalt, som den eneste faren for menneskeverdet i vår tid, er realitetsløst, og kan aldri bli rettferdig. Det er en svart-hvitt tenkning som nå burde vært forlatt. Antirasistene har ingen ensidig rett til helgenstatus, men er selvfølgelig like ”syndige” de som andre. Hvilken av de to fløyer som er mest å foretrekke moralsk, er derfor et meningsløst spørsmål. Ingen av dem er å foretrekke moralsk. Så om den moralske monopolstillingen antirasismen har erobret seg i vårt land, må derfor sies at den er grunnløs. Den bygger på hykleri, med andre ord. Dette synet sammenfaller med kristen realisme.

Var der ingen annen ”synd” enn den å holde en naturlig, respektfull avstand til andre folkeslag, først da ville antirasismen unngå alle mistanker om hykleri. Når det helt opplagt ikke er slik – det finnes et vell av måter å omgå de ti bud på som alle sammenfaller med Bibelens lære om synd – ligger det oppe i dagen at bare den kristendom som forplikter seg på de moralske absoluttene og ikke isteden absolutterer idealene, er realistisk. Høytflyvende idealisme, derimot, utarter til hykleri – kristen eller all annen høytflyvende idealisme. Konklusjon: ”Antirasisme” er dessverre bare – med kun ett unntak – en form for hjernespinn.

Unntaket er at antirasismen vender seg imot den virkelige rasismen – den som vitterlig involverer grusomheter. Den kan ikke unnskyldes. Men som nå å gå til angrep på den dyptgripende fedrelandsfølelsen i vår og alle andre nasjoner over den ganske jord, er en umenneskelighet av motsatt art: Den motsatte umenneskelighet.

Jeg ser kort sagt intet poeng i at folk som har moralsk mot til å erkjenne at den norske nasjon i våre dager i realiteten blir ødelagt rett foran øynene våre og ikke uten videre godtar dette, skal slås i hartkorn med dem som gjorde noen av historiens største forbrytelser mot menneskeheten under nazismen.

8. Respekt for nasjonen

1. Min hjertefølelse – den jeg ikke kan diskutere med – sier meg imidlertid at jeg aldri kan føle det samme for andre folkeslag i Norges land som det jeg føler for dem som av naturen hører til her.

2. På tilsvarende måte kan jeg aldri heller føle det samme for andre kulturer i Norges land som det jeg føler for den som har formet vårt tenkesett og gitt oss vår kulturelle identitet.

3. Jeg vedstår meg av overbevisningsgrunner heller ingen annen ånd i Norges land enn den som er enig i at det kristne prinsipp om barmhjertighet skal råde over hele verden.

4. Jeg forbeholder meg retten til kun å tolerere (tåle) avvik fra alt dette – men innser at jeg ikke har noen plikt til å godta disse avvik.

Alle disse punkter bryter vår nasjon med i vår synkretiske tidsalder. Den tvinger oss til å godta det jeg ikke godtar. Det greier seg ikke med toleranse. Men for denne norske borger er alle punktene selvinnlysende. Uten dem, ingen respekt for nasjonen og ingen nasjon, intet virkelig demokrati og derfor heller ingen sann menneskelighet.

9. En tale om toleranse

Dette er tross all mulig grundighet bare et subjektivt innlegg i rasismedebatten – rettere sagt i debatten om innvandring. Mange vil være dypt uenige med meg. Dem vil jeg respektere. Men de skylder også meg respekt. Mange vil være tilnærmet enige med meg. Dem vil jeg forstå. Men noen vil vite at de tross all enighet allikevel aldri vil kunne bli helt enige med meg. Disse vil jeg forstå og respektere mest. Det er meg altså ikke om å gjøre å gi noen objektiv standard for hvordan man skal eller bør tenke om dette vanskelige saksområdet. Men som partsinnlegg er det et absolutt pålitelig studium i hvordan ett enkeltmenneske – jeg selv – tenker om dette. Jeg har med omhu unngått all løgn og opportunisme, og dette kan nok gjøre innlegget mindre tiltalende for enkelte enn for andre. Og til slutt: Det er mulig jeg tar feil av mine motstandere antirasistene, og gjør dem skammelig urett. Det skal være usagt. Men i siste instans er vi alle henvist til våre villfarelser, evt. våre fulltreffere, uten at der gis noe menneske rett til å si hva som er hva bestandig. ”Når man står som nærmest målet, kan man være lengst fra det,” er en gammel erfaring, og i den søker jeg både min trøst og mitt korrektiv.

Derfor vil jeg gjerne sitere fra Dietrich Bonhoeffers bok ”Motstand og hengivelse”, og utheve det i sitatet jeg føler rammer vår menneskelige begrensning best. Han skriver:

Noen trossetninger om Guds styrelse i historien

Jeg tror Gud både vil og kan la alt, også det onde, resultere i noe godt. Da trenger han mennesker som lar alt det som hender dem, tjene til det gode. Jeg tror at Gud i enhver nødssituasjon vil gi oss så mye motstandskraft som vi trenger. Men han gir den ikke på forskudd, for at vi ikke skal stole på oss selv, men på ham. I en slik tro skulle all angst for fremtiden være overvunnet. Jeg tror ikke engang våre feil og villfarelser er forgjeves. Det er sikkert ikke vanskeligere for Gud å rå med dem enn med våre formentlig gode gjerninger. Jeg tror at Gud ikke er en tidløs skjebne, men at han venter og svarer på oppriktige bønner og ansvarlige gjerninger.
*
Bonhoeffer ble 39 år gammel, og var teologisk dosent av profesjon. Han ble henrettet ved hengning den 9. april 1945 etter ordre fra Heinrich Himmler. Hans avskjedsord var: ”Dette er slutten. For meg er det begynnelsen til livet.”
*
I beundring for hans menneskelige storhet og gripende avskjed, slutter jeg meg varmt til disse trossetningene, og trøster meg derfor til at jeg kan ta feil, uten at dette vil forstyrre eller ødelegge Guds plan for og med mitt liv. Men også mine meningsmotstandere kan selvsagt ta feil. Ellers oppstår en ufeilbarlighetskategori som ikke hører menneskelivet til. Å bestride dette, er latterlig.

Så kanskje flere enn jeg har noe å lære av disse trossetningene til Bonhoeffer? Jeg vil håpe og tro det! Men uansett hvordan det forholder seg med dette, ville vi alle ganske sikkert ha mer å lære av Boenhoeffer enn av meg – kanskje også i spørsmål som angår innvandringen til landet vårt. Derfor henviser jeg til hans dyptpløyende arbeide ”Motstand og hengivelse,” også der hvor jeg fornemmer at han skiller lag med mitt syn på nasjonalitet, eller anser dette syn for irrelevant for løsningen av den gamle striden mellom menneskene ”skapt i Guds billede.” Helt irrelevant føler jeg sterkt at det ikke er, men anser ikke dette for å være noe avgjørende motsetningsforhold mellom oss. Men her må selvsagt leseren selv dømme. Førøvrig henviser jeg til hans nærmeste bibliotek, hvor boken av Bonhoeffer sikkert er å få lånt fremdeles. Jeg kan i alle tilfelle love ham en langt mer storslagen og intelligent, men fremfor alt hjerteskjærende, gripende og menneskelig leseropplevelse enn jeg har kunnet by ham.
*
At jeg allikevel har funnet at mitt essay har livets rett, fremgår av at jeg har utgitt det. Skulle noen heretter lure på hvorfor, vil jeg svare at livets mening ikke er å være ”best,” men å leve opp til det beste i seg selv.

Det gjorde tvilsløst Bonhoeffer. Men det vet jeg med meg selv at jeg selv også har gjort. Det gjorde ganske sikkert også Bjarne Dahl, som i likhet med den sagnomsuste krigshelten Max Manus godt kunne ha erklært: ”Jeg har basert hele mitt liv på adrenalin.” Altså ikke på hat, men kun på harme. Menneskelig, uunngåelig og forståelig like inntil menneskets siste sukk.

Fordi det imidlertid helst vil være mer eller mindre dyptgripende uenigheter mellom alle de her nevnte personer, er det intet som tilsier at alle mennesker av god vilje alltid vil kunne være enige i ett og alt. Det vil være for mye forlangt. Men de vil alle forsøke å leve opp
til det beste i seg selv.

Det er nærliggende for mennesket å falle i den snaren som ligger i at vi skjærer alle over en kam, og tar patent på den gode vilje. Her ligger trolig et av de farligste blindspor et menneske kan begi seg inn på. Uten dette blindspor, neppe noen fanatisme i noen retning, hverken i ”antirasistisk” eller i ”rasistisk” retning.

Så glem til slutt ikke at den absolutte sannhet ikke er tilgjengelig for noen av oss – bare Gud.

Men vi er ikke desto mindre dømt til å ha – og til å innestå for – vår egen overbevisning. Og fordi alt demokrati bygger på den enkeltes overbevisning, samt konsensus med meningsfeller og motstandere om nødvendigheten av gjensidighet, er overbevisningsfriheten så urokkelig at uten den, ville det være meningsløst å tale om demokrati og menneskerettigheter i ordets egentlige forstand. På grunn av den ensidige glorifiseringen av ”antirasismen” og den sterke stigmatiseringen av de såkalte ”rasistene,” er vi nok dessverre farlig nær en slik situasjon i Norge i dag.

Så noen ord om ”de riktige meningene.” Det finnes nok meninger som åpenbart er forrykte. Men det å sjefe over andres meninger, er også forrykt. En mening er pr. definisjon subjektiv og kan aldri bli noe annet uten å miste sin troverdighet som mening betraktet. Fasitsvar finnes ikke. Alt står og faller med den enkeltes integritet.

Noen etterord om ondskap

Mange tror at ondskap lar seg lokalisere til denne eller hin ideologi eller oppfatning. Det er ikke tilfellet. I middelalderen ble kristendommen – det minst voldelige av alle for hånden værende alternativer – med ett til noe helt annet enn det Jesus sto for og døde for: at ingen fiender var potensielt uoppnåelige som venner. Derfor sa Jesus: ”Elsk deres fiender. Be for dem som forfølger dere, og tal vel om dem som forbanner dere, så skal dere kalles Den Høyestes barn.” Da inkvisisjonen satte inn, var dette synet på menneskene samtidig satt ut av spill.

Det er for meg tankevekkende at noe lignende kan skje til alle tider. Også i vår tid er det tydelig at noen tar patent på rettferdigheten og stigmatiserer meningsmotstandere som ”onde,” akkurat som den norske kirke gjorde i innvandringens første dager den gang et samlet norsk bispekollegium stilte seg bak den diffuse uttalelse: ”Rasisme er ondt.” Den form for rasisme som tillater grusomheter i nasjonens navn – lik Hitlers rasisme – er utvilsomt ”ond.” Men den form for rasetilhørighet som er nasjonalstatenes opprinnelse og opphav, er ikke av samme karakter. Fordi den er helt naturlig er den også uunngåelig. Derfor blir bispekollegiets uttalelse som trolig aldri har gjennomgått noen kritisk overveielse, stående tilbake som nøyaktig det samme som jeg beskrev ovenfor: at den norske kirke har falt i den snare å tro at ondskap lar seg lokalisere til denne eller hin ideologi eller oppfatning. Var ondskapen så enkel å komme til livs, skulle nok alle problemer av samme art lett la seg løse.

For meg er det tydelig at ondskapen omgrupperer sine stillinger. Like fort som den avsløres på ett sted, flytter den over til et annet sted, ikke minst til de steder som ivrigst avslørte den på det første stedet.

Dette burde etter min mening avstedkomme noen refleksjoner over ondskapens vesen og rastløse dynamikk. Her tror jeg mange tenksomme mennesker har noe helt avgjørende å lære av historien. Fremdeles. Men kanskje ikke minst av mesterens egne ord: ”Fordøm ingen, for at dere selv ikke skal fordømmes.” Her syndes det grovt.

T.N.A.

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Aktiviteter

aktiviteter

FMI i Molde
26. juli 2014


Flygeblad i Høyanger
22. juli 2014


Informasjon i Røyken
20. juli 2014


Plakater i Tønsberg
10. juli 2014


Flygeblad i Ålesund
10. juli 2014

 

Gi et bidrag

FMI mottar ingen offentlig økonomisk støtte. For å utføre vårt arbeid er vi avhengig av pengebidrag fra medlemmer og sympatisører.

Les mer

Norge Er Vårt

Norge Er Vårt er FMIs medlemsblad og mottas som en del av medlemskapet.

Du kan abonnere uten å være medlem i FMI.

Les mer

Viktige nettaviser

politisk_ukorrekt



Alternativer til media som holder tilbake informasjon, ved hjelp av politisk korrekt sensur.

3106151
I dag
I går
Denne uken
Forrige uke
Denne måneden
Forrige måned
All days
2223
1593
9873
1989948
2223
57370
3106151

Din IP: 54.90.161.74
Dato: 2014-08-01 22:26:23

Vi har 12 gjester og ingen medlemmer på besøk.


 
Adresse: FMI, Postboks 70, 6501 KRISTIANSUND N. - E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. - Telefon: 977 06 152 - Bank: Postbanken (DnB NOR Bank ASA) - Kontonr.: 0530.40.68169 - BIC-adresse: DNBANOKKXXX - IBAN-nr.: NO23 0530 4068 169 - Org.nr.: 994 552 554
FMI ©2006-2012